Bøker med kart kontra bøker med slektstre...

Det er ikke til å komme unna at noen av oss liker bøker med kart. Rent entusiastiske, kan vi bli. Men er vi like glade når det kommer et slektstre? 

Bøker med kart er jo ”et must” i fantasysjangeren. I Tolkiens ”Ringenes Herre” var dette så velutviklet, med egne landområdet, alvespråk og så videre. Tolkien gjennomførte dette så til de grader på detaljnivå at man må bare beundre kompleksiteten i det hele. Og alt annet føles noe uferdig, med noen få hederlige unntak.

Kart brukes også i dagens bøker, men kanskje ikke med den samme gjennomtenktheten som Tolkien?

Spørsmålet denne gang er imidlertid: Er vi like glade i bøker med slektstre?


Personlig, når jeg åpner en bok med slektstre, tenker jeg at: Hm. Her er historiefortellingen så dårlig fortalt at de trenger et visuelt hjelpemiddel for at jeg som dum leser skal forstå historien. Samtidig tenker jeg at: Ånei, dette er så innfløkt at man har ikke sjanse uten. Har det noen gang hindret meg i å lese bøker. Nei.

Positiv til kart – negativ til slektstre
Jeg tenker altså annerledes om kart enn om slektstre. Mens jeg aldri er negativ til kart, er jeg rent ofte negativ til slektstre. Hvorfor det, undres jeg da i neste øyeblikk?

Kart har noe veldig hjelpsomt over seg. Du skal navigere og være på sikker grunn liksom, slik at du ikke ved et uhell havner i Mordor. Kart er rett og slett snille og hjelpsomme.

Slektstre er mer anmasende. Det er som de sier: ”Gubbannoa (eller annet kraftuttrykk), skjønner du ikke dette? Må du ha det inn med teskje?”. I en irritert tone. Slektstre er liksom noe man burde skjønne og klare å følge med på i persongalleriet, mens kart er noe nytt, noe man skal være nysgjerrig på fordi det er moro, men ikke essensielt.

Eller? Har du noen tanker om kart og slektstre?