Boken om aldri burde blitt utgitt: Kari Storækres: God tur til Paris

Loppemarkedkupp: Kari Storækres bok. God tur til Paris

I 1985 kom Treholts kone, Kari Storækre med bok. Bare sju månender etter at hennes mann forsvant fra hennes liv, skriver den oppegående journalisten bok. Denne boken kjøpte jeg for 30 kroner på Loppemarked på Abildsø i helgen. Et kupp? Det er i alle fall trist lesning.

Boken er omtalt som "boken som aldri burde vært utgitt" (Aftenposten 25.09.2010). Underforstått: Gyldendal Norsk Forlag burde skamme seg og gå på etikk-kurs. Men: Det har skjedd mye i mediebransjen siden 1985-tallet. Men "moralfilosofi" ser ut til å være underprioritert ennå...

Storækre skriver seg i praksis gjennom en depresjon og et sjokk. I dag skjer slikt på blogger og Twitter, den gangen gjorde man det i bokform. Så kanskje gjorde ikke Gyldendal Norsk forlag noe galt likevel? Vel, det er nok litt for enkelt.

Innholdet

Storækre skriver seg altså gjennom et sjokk. Hun har med alle pressemeldingene som kom i tiden etter pågripelsen. Det er interessant lesning.

Ordbruken er interessant: Man ser ikke ord som "konspiratoriske møter" i pressemeldinger lenger. Ei heller brukes ordene "provokatorisk virksomhet" på diplomatnivå, kanskje med unntak av Nord-Korea.

Boken er delvis en slags innsikt i Storækres psykologi. Litt terapitime: "Er jeg spion-frue"? "Skulle jeg ha skjønt dette?" "Var det min egen skyld"?. Det er vondt å lese. Det er overtydelig at hun fremdeles er i sjokk. Samtidig er det slike spørsmål alle kvinner stiller seg når noe går galt. Gjør menn?

Gjør selvutlevering seg godt i bokform i 1985? Det må det ha gjort, for bokeksemplaret jeg sitter med, er i "nytt opplag".

Boken handler også for henne til da ukjente andre barn (Tsjekkoslovakia-barnet) med Treholt som far. Boken prøver å ikke kommentere saken, rettsaken er ennå ikke satt, men de mellommenneskelige forholdene hun skriver om, sviket, sjokket, det er først og fremst litt vondt å lese.

Forstod hun mediene?

Storækre var ikke uvant med mediene. Hun hadde både jobbet i VG og NRK da alt dette skjedde. Undervurderte hun mediebransjen? Forstod hun ikke hvordan en spion og en NRK-kjendis ville lage forsider? Eller hvor langt tidligere kolleger ville gå? Hun gjorde kanskje det, men hun stod midt inne i noe annet også: Hun var mor til et 6 år gammelt barn. Hun var forsmådd kone. Hun var i sjokk. Det var noe psykologisk som "stod på" også.

Var hun naiv?

Kari Storækre skriver at hun merket selv da mediene gikk fra å lytte til hennes historie, til å gjøre henne til hovedperson i mediene. Det er interessant lesning, både fordi hun har bakgrunnen som journalist og fordi dimensjonene var så enorme.

Kanskje kan man si at Storækre ikke helt skjønte hva hun var er del av. Bryllupsfesten viste seg å bestå av FBI-agenter og "forretningsfolk" med tvilsom bakgrunn. Blant annet hadde Treholt/Storækre omgangsvenner i New York med italienske røtter (les: mafia) der far og sønn ble "skutt på åpen gate i Brooklyn". En joggetur i 1982-versjonen av Beirut kan heller ikke betegnes som helt normal oppførsel. Mer av typen "livsfarlig". Alle vet hvordan Beirut var i 1982!

I 2010 kan man laste ned alle dokumenter som handlet om Treholt-saken (Aftenposten) som en pdf som man kan lese på lesebrettet sitt eller pc-en. Det er liksom litt rart hvordan teknologien har forandret seg. Andre ting har forandret seg også. Før i tiden var det bare (forretnings)-menn som fløy. Det å fly, var luksus, en sjeldenhet for hvermandsen. Treholt reiste langt mer enn gjennomsnittet. Nå flyr "bermen" likemye som andre.

Jeg fikk tak i denne boken på den gammeldags måten. Vil du låne den, så kan jeg fortelle at det er stor skrift og at jeg kom til side 68 på en time. Unni, mer servicevennlig enn Deichmandske Bibliotek.

(Denne bloggen er også publisert i lokalavisa Driva)