Hun hadde gått langt. Hun var en trofast sliter. TIl det siste bar Guri preg av å være en gutte-jente.
Hun luktet litt spesielt. Hun kunne trå til litt ekstra i bakkene og hun trivdes best når hun kunne vise krefter.
"Guri avskiltet. Levert til høggeri. Bisettelsen fant sted i stillhet."
Jeg fikk meldingen på sms og følte meg snytt. Et nært familiemedlem hadde takket for seg og sagt farvel. Jeg var ikke tilstede.
Klikk
Diesel-Guri hadde personlighet så det holdt. Man måtte lirke henne i gang. Ett av hennes særtrekk var at hun var morra-gretten. Her holdt det ikke å vri om nøkkelen: Nei, man måtte vente på et lite klikk. Så var hun klar.
En av de små i familien, en to-årig jente jeg kjenner, rakk alltid å lage et lite klikk før Guri, som om de snakket sammen. Dette er den samme jenta som ikke sier ”gravemaskin” når hun ser en gravemaskin, men heller foretrekker ordet ”hydraulikk”.
Fiklar-gen
I vår familie har vi et nært forhold til tekniske ting. Det kan skyldes at noen av oss er utstyrt med det vi kaller ”fiklar”-genet, som i praksis betyr at vi plukker ting fra hverandre før vi setter det sammen igjen. Av ren nysgjerrighet. I min familie er det alltid skruer til overs.
Riktig hvilket år Guri kom til verden, vet jeg ikke, men jeg vet hun hadde bursdag 1. april, som er omtrent samtidig med når man betaler veiavgiften. Da feiret alle i familien en imaginær bursdag sammen henne. Hun rakk å bli veteranbil og det var både hun og eier svært stolt av. Hun var trofast, Diesel-Guri.
Mindre enn en uke senere falt en ny sms ned i innboksen:
”Lille-Guri har kommet til oss. Dåpen fant sted ved en kort og enkel sermoni”.
Snakke om å drikke champagne på andres grav.
(Bloggen er tidligere publisert i regionalavisa Driva, Nordmøre, hvor jeg i 2007 begynte å blogge under frivillig tvang.)
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar