BLOGG: En kopp kaffe uten bismak, takk

Jeg kjenner en som samler på varmekopper fra ulike Starbucks-kafeer. Han er ingen fantast, så både økonomi og hode er i orden. Det finnes imidlertid enkelte som tar litt av i sin Starbucks-entusiasme: Rafael Lozano jr. I 1997 satte han seg som mål å besøke, og drikke kaffe ved, alle de til da 1400 Stabuckskafeene i verden.

Situasjonen i dag: 1400 kafeer har blitt til nærmere 17 000. Rafael har ifølge DN (DN 13.06.09) fått et alvorlig drikkeproblem som følge av de dårlige tidene. Finanskrisen har nemlig forårsaket at Starbucks-kafeer legges ned. Dermed må han sette opp farten om han skal rekke alle. 200 Starbucks ble lagt ned i april 2009. Rafael har dårlig tid.

DN har skrevet masse om Rafael og Starbucks. Jeg skal ikke gjenta det. Jeg vil se ting på en litt annen måte. 

Teppebombing

Jeg har tidligere blogget om No Logo fra Naomi Klein. Klein har ikke rett i alt det hun hamrer inn. Det Klein derimot helt nøyaktig peker på i sin bok, er hvordan Starbucks og andre store selskaper, opptrer på markedet. Starbucks er nemlig ikke ute etter å lage deg en god amerikansk versjon av caffe latte (uttalt kaffi lattei), selv om de påstår det. De er ute etter å tjene penger. Ingenting galt med det. 

Klein beskriver hvordan det store selskapet nærmest teppebomber viktige handlegater med Starbucks-kafeer. Det er derfor Rafael har så dårlig tid. For å skvise ut den ene kafeen i gata som ikke er med i kjeden Starbucks, har taktikken vært teppebombing. Det er slik det er mulig å øke antall butikker fra 1400 til 17 000.

Deretter, når Starbucks har etablert seg, og det gjør de, da begynner Starbucks å legge ned en etter en og beholder de kafeene hvor det går best.

Målet er ikke å servere deg god kaffi lattei. Målet er å skvise ut konkurrenten. De uavhengige kafeene.

Neste gang du er på en Starbuks, legg merke til følgende: Hvor langt er det til nærmeste uavhengige kafé? Hvor langt er det til nærmeste Starbucks? Så langt at selv en amerikaner kunne gått dit?

Ren reklame?
DN-artikkelen er morsom og velskrevet. Det politiske aspektet ved Starbucks metoder diskuteres likevel ikke. I mine øyne framstår artikkelen som ren reklame for Starbucks. Hvor kom trangen etter å skrive om Starbucks fra?, spør jeg meg selv. Et søk viser at siden ”Starbucks Gossip”, for fans av Starbucks, krydret med positiv informasjon om selskapet, inneholder tips om Rafael og hans vanvittige prosjekt. Ja, det er morsomt.

Isteden for å surmaget kritisere Starbucksmannen bør jeg jo heller snu om på problemstillingen: "Oi, kanskje jeg heller skal bidra til å besøke kafeer som ikke er en del av en større kjede..." Og: Hm, så moro med alle de kule bildene han tar av seg selv utenfor Starbucks-kafeene. Deretter: "Jøss, så mye koffein han tåler!”

Jeg kan starte min egen bevegelse. Jeg kan begynne å reise rundt på små koselige kafeer på bygda og ta bilder av meg selv utenfor hver eneste en av dem før de legges ned som følge av at vi, forbrukere med forbrukermakt, ikke støtter godt nok opp om dem. 

Bildet: Meg utenfor en uavhengig kafé, som jeg støtter. Her drikker jeg én kopp Cortado i ny og ne.